En vanlig dag i Dar!

Det var en mandag morgen ikke så mye annerledes enn alle andre morgener her nede. Varmen som gjør kroppen svett allerede på vei ut av myggnettet, og enda svettere innen du får satt deg til bords litt før seks for å spise en kjapp frokost bestående av brød, egg og nutella. Enkelte andre variasjoner forekommer så klart, ost for eksempel er blitt en hit, og Mari slår til med mills majones og spekeskinke brakt hit helt fra Norge. Etter en kjapp tannpuss bærer det av gårde på vei til sykehuset, Mari, Jon Kåre, Anne Lise og Guro var de utvalgte som skulle få gå til praksis denne dagen, mens Ida og Torhild tok dalla dalla, fordi Ida har vært litt småsyk i helga. Gjengen er nemlig blitt opptatt av å trene her nede, vi skal jo opp på Kilimanjaro, så vi går til sykehuset noen dager i uka. Guro har hatt litt problemer med å gå inn de nye joggeskoene sine, så hun har selvsagt dratt på seg et par gnagsår, men de hadde blitt bra i løpet av helgen på stranda, så Guro tropper villig opp med nye sko klar til dyst. Det gikk ikke så bra. Lang historie kort. Times tur med litt vondt i beina resulterte i to deilige vannblemmer på begge hæler. Den ene sprakk ved ankomst sykehuset, mens den andre bare fortsatte å vokse utover dagen og når dagen var over og vi var kommet hjem var den 2,5 cm i diameter og stod sikkert 1 cm ut fra huden!!

I praksis denne nydelige mandag morgen var det dags for avdelingsbytte. Vi troppet opp på maternity klare for å se på små babyer. For å få kabalen med uker og avdelinger til å gå opp så har vi nå delt oss i to. Anne Lise, Jon Kåre og Ida er på Hiv/AIDS klinikken og Torhild, Mari og Guro er på avdelingen for fortidligfødte(neonatal). En og halv uke på hver også bytter vi!
På neonatal var det varmt og folksomt! På et av rommene stod man og matet babyer så svetteperlene lå i ansiktet og uniformene var mildt sagt fuktige. Full avdeling fikk en helt nytt mening. 195 babyer var samlet på ikke alt for mange rom og de søte små ligger to stykker i hver seng. 195 barn gir jo så klart tilnærmet likt antall mødre, så når legevisitten trer i gang utpå formiddagen så er det nesten umulig å komme fram i avdelingen. På neonatal har vi valgt og vise litt ekstra kjærlighet til de foreldreløse og de som har mødre som er innlagt et annet sted på sykehuset. Vi skifter bleier, laken og gir de mat og ikke minst oppmerksomhet. Man merker fort at disse små barna ikke får alt for mye oppmerksomhet i løpet av dagen. Med en gang vi tar de opp legger de seg godt til rette i armkroken og nyter nærkontakten. Mange av de ligger bare å venter på at det skal komme noen slektninger og hente de, eller at de skal komme fra et barnehjem. Det er ikke bare lett og gå fra de når de starter og gråte med en gang de kommer ned igjen i senga. Vi har nok lyst til og ta de med oss hjem av og til ja.

På Hiv/AIDS klinikken er de med å tar i mot pasienter som har Hiv/AIDS som skal ha nye medisiner eller til en ny konsultasjon hos legen. Det meste foregår på Swahili så det er ikke alltid like lett å få med seg alt som blir sagt, men heldigvis så oversetter legene litt for oss. I og med at dette er en pasientgruppe vi ikke kommer så mye i kontakt med i Norge er det mye nytt og lære. I tillegg skal vi skrive oppgave om slike klinikker så vi prøver også å høste litt informasjon om organiseringen når vi er der. All behandling og veiledning er gratis.


Etter en deilig middag med sprøstekt kylling, ris, saus, ananas og deilig juice var det dags for turens første store sårstell. Nå skulle blemma til pers! Hvor mange sykepleiestudenter trengs det for å ta knekken på ei vannblemme? Svaret er 5: en til å få blemme og fire stykker til å skifte på! Søster Ida ledet stellet med assistanse fra søster Torhild, søster Mari og søster Anne Lise. Bror Jon Kåre valgte å holde seg på betryggende avstand fra seansen og koste seg med en god bok på sofaen. Blemma ble stukket hull på, vannet klemt ut, polstret med bandasje og sportstape. Den sprukne fikk skiftet på seg fra improvisert bandasje av dopapir og sportstape til ny og bedre polstring. Det hele var kjapt unnagjort og nå har Guro fått gårestriksjoner.

Videre tilbrakte vi kvelden som de fleste andre kvelder her nede. Vi legger inn bilder, skriver i dagboka, drikker brus og hører på Mari som knasker potetgull eller mumler noe om at hun er så fysen på noe! Ellers så prater vi løst og fast om alt mulig egentlig. Det går mye i skitprat her nede, bokstavelig talt. Noen sliter med løs mage andre med en litt treg en, og alle skal få høre om det. Utrolig hvor godt kjent man blir bare på noen uker her nede.

I skrivende stund spilles det amerikaner for harde livet rundt bordet. Mari, Anne Lise, Ida og Jon Kåre er ivrige kortentusiaster og konkurranseinstinktet kommer tydelig fram.

Nå syns de andre at det begynner å bli litt langt her, dere skal jo orke å lese dette også!

Svette klemmer fra seks varme studenter!